Noe av det gøyeste jeg vet om, det er å danse. Det rykker i dansefoten når jeg hører rytmer som fenger meg, og ganske snarlig holder jeg på å hive meg ut i en dans. Inntil jeg i siste sekund tenker: bør jeg?
Mang en gang har jeg kastet meg innpå, snurret meg rundt og ledd lykkelig, men endt opp på krykke og mer til i lang tid etterpå. Nå er jeg kanskje treg til å lære, og ofte må mine venner stoppe meg fra å la rytmene bestemme. Det gjør noe med meg dette, og bringer frem et spørsmål: Hva skjer i hodet når noe av det gøyeste du vet om blir «tatt fra deg», fordi kroppen ikke spiller på lag?
Det kan være ganske så tungt å ta. Som å svelge en kamel, eller en hel flokk kanskje. Felle noen tårer, gå helt i kjelleren. Du ser kanskje hvor jeg vil? Det å oppleve at kroppen ikke fungerer, det kan treffe en hardt. Det kan bringe frem følelser av skam, følelsen av å måtte forsvare seg, følelsen av å måtte presse seg, følelsen av tristhet og sorg. I alle fall ikke samme glede som å danse.
Jeg har funnet ut at grunnen til at det er så vanskelig for meg, det er at jeg har problemer med å akseptere at kroppen henger på skeive. Vanskelige ord å få ut, fordi jeg til en viss grad mangler forståelsen for det selv. For jeg vil så gjerne danse. Men nå delte jeg hemmeligheten med deg! Det gjør jeg fordi jeg tenker at det hjelper meg å si det høyt. «I det øyeblikket vi aksepterer våre begrensninger, beveger vi oss forbi dem» uttalte Albert Einstein en gang så klokt.
Andre bringer åpenhet og bryter grenser igjennom handling, og ikke ord. Birgit Skarstein ble med i «Skal vi danse». Det var med tårer i øynene jeg så hennes første dans. Hvordan overkroppen så korrekt var plassert, smilet stemte med bevegelsene og stolen fløt med. Det var en drøm. WOW. Jeg oppdaget at jeg ikke trenger ben for å danse.
Noen dager etterpå så leste jeg et medlemsblad fra Norges Golfforbund. Der var det en artikkel om en kvinne som har amputert begge bena og flere fingre. Og hun har aldri vært bedre i golf enn hun er nå. Og vet du hvorfor?
La meg bruke Birgit Skarstein sine ord. Hun sier det så fint: «begrensningene sitter ikke i hodet, de sitter i bena». Ja, kan si meg så veldig enig. Vi rår ikke over hvordan vi har det, men hvordan vi tar det. Og hva naboen eller nettrollene måtte mene, ja det kan vi tenke litt mindre på. Jeg vil tippe at du kanskje er som meg, at dine egne tanketroll skaper mer enn nok trøbbel? Mine sier: «Har jeg lov til å danse da, jeg som er syk?».
Det er så mange ting som er en selvfølge for andre, men som er utfordrende for en som lever med bekkenleddsmerter.
Det å sitte er en selvfølge for andre, men ikke for meg. Jeg har en sittehemming. Det å danse kan jo selvfølgelig være at du ikke liker uansett, men muligheten til å velge det bort den er verdifull. Det å luke i hagen er noe du gjør på en søndag, eller kanskje du er en av de som ikke klarer det eller å klippe hekken.
Men vet du hva? Tenk om du kunne bli flinkere til å tenke på hva du faktisk har klart.
Da stopper du å begrense deg selv!
La heller musikken dundre i rommet og slipp armene løs. Tenk at det kan du få til. Da får du jammen danset i dag du og. Det blir så mye lettere å akseptere situasjonen, fordi du eier den! Jeg skal ta eierskap til min, for jeg vil så gjerne danse. Stopp å tenke, lytt til musikken og gjøre som Birgit. Kast deg inn i dansen. Det skal jeg gjøre i kveld.
Vibeke