Har du noen gang tenkt på gleden i å gå ut av døren om morgenen, hilse på naboene? Vinke til de litt lengre borti veien og så trykke på kaffemaskinen når du svinger inn døren på kontoret? Det er ikke ensomhet, det er tilhørighet! Men hva når du kjenner deg ensom fordi du er syk?
Når du er langtidssyk og ikke kan delta i arbeidslivet på samme måte som naboen, da kommer mangelen av tilhørighet lett og banker på døren. Ofte kan det gå så langt at en kjenner på ensomhet, det gjør i alle fall jeg.
Jeg vil tro «hele» Norge kjente på dette i hjemmekontorsituasjonen vi har vært igjennom. Så kanskje flere kan kjenne seg igjen i hva jeg snakker om?
For mange langtidssyke så er de på hjemmekontor hver dag. Hele tiden.
Jeg vil nesten kalle det gjemmekontor. For man blir bortgjemt.
Ingen har heller tid til å ta telefonen når du ringer fordi andre er jo på jobb, og den krever deres oppmerksomhet. Du møter ingen ved kaffemaskinen hver morgen. Eller noen å spise lunsj sammen innimellom slagene.
Det er ingen å lufte tankene rundt krigen i Ukraina med, eller slå av en prat om været på fjellet i helgen. Det er ingen å dele gledene ved når du har noe stort å fortelle. I all fall ikke spontant, jeg som langtidssyk må aktivt finne noen som har tid til å lytte og svare.
Ensomhet, det er ikke godt. Og jeg føler meg ofte ensom i min sykdom. I det siste har jeg kjent på et tomrom, som jeg trenger å fylle.
Jeg lytter til, og skaper podkaster. Det kan jeg gjøre i sengen på en dårlig dag eller ute i solen på en god dag for kroppen. Der finner jeg informasjon og inspirasjon og noen å «prate med».
Men jeg ser også virkelig verdien av foreninger som Landsforeningen for Kvinner med Bekkenleddsmerter. Ikke bare for å spre kunnskap om sykdommen, men fordi de er med på å skape en sosial arena for oss syke. Et sted der man kan drøfte akkurat krigen i Ukraina og været på fjellet i helgen. Et sted man kan le sammen, gråte sammen. Det er noen som lytter når du føler deg ensom og fortapt.
I det siste har vi gjort enda mer for å være i et felleskap:
LKB har demonstrert og vi hevet vår stemme for å få gjennomslag for 7 krav innenfor svangerskap- fødsel- og barselomsorgen i Norge. Ingen skal kjenne på ensomhet i sin sykdom. Samholdet vi opplevde når vi hevet vår stemme foran Stortinget med over 2000 andre kvinner og menn. Da var jeg ikke ensom!
Så føler du deg ensom i din sykdom? Jeg lytter gjerne på deg, og det gjør andre i LKB også. Vi står sammen og skaper en tilhørighet.
Sammen er vi mindre alene! Så kanskje vi kan konkludere med at livet er fint likevel, på tross av. Trenger du inspirasjon til en podkast, la meg foreslå å lytte til «Knute i kroppen». Vi har nettop snakket om hvordan du kan trene din hjerne til å ta gode valg. Det kan hjelpe deg ut av ensomheten. Den finner du blant annet HER
Vi står sammen, vit det!
Varm klem Vibeke