Solen tittet frem og det var årets første utelunsj. Det yret med liv på Munch brygge.
Forskjellen fra i år og tidligere, var at jeg i dag tilbrakte lunsjen i rullestol.
Kanskje litt skamfull for det; men akk så deilig å ikke gå alle de smertefulle skrittene. Jeg kunne heller være til stede!
Underveis i dagen der så oppdaget jeg hvor hjelpsomme alle var når rullestolen skulle frem. Folk som spratt opp og flyttet stoler når det var for trangt. Kelnere som laget plass til rullestolen ved bordet. Alle som slapp stolen frem og ventet så jeg kom videre.
Men så skjedde det, hun som trillet meg fikk ikke stolen opp over den lille kanten fra gangfeltet opp på fortauet igjen. De små hjulene bare stoppet i kanten! Jeg holdt på å ramle fremover. En liten kant på kanskje 3 cm, totalt uforståelig byplanlegging. Men det er nå en annen sak.
Så kommer det en dame i en nydelig rosa kjole og spør: Skal jeg ta i et tak? Fortsatt så går hjulene i kanten. Da kommer det to andre damer den andre veien og de tar tak. Jeg blir rett og slett løftet over kanten.
Så sier damen i den rosa kjolen: sammen er vi sterke.
Jeg var veldig takknemlig for hjelpen; men måtte her raskt velge mitt reaksjonsmønster. Jeg hadde brøkdelen av et sekund å velge på. Jeg kunne bli flau over at vi ikke klarte dette selv. Flau over at jeg satt i rullestol, helt avhengig av hjelpemidler og andre rundt meg.
Det var jeg kanskje den første tanken.
Men så kjente jeg på noe i situasjonen! Hjelpen som kom så uventet og så rett fra hjertet. Ingen rundt meg så på meg med medfølelse eller tristhet. De fant situasjonen litt artig der alle jobbet sammen. Alle gikk av gårde med er smil om munnen.
Så måtte jeg rett og slett kjenne på takknemligheten for styrken i å stå sammen, og hva vi kan få til da.
Jeg kunne valgt å kjenne på tristheten over damene som gikk av gårde etter å ha hjulpet meg. Men jeg ble sittende i takknemlighet. Takknemlighet for at jeg var i byen i solen. Takknemlighet for at andre bryr seg. Takknemlighet for at sammen er vi noe mer. Takknemligheten for at jeg fikk hjelp. For mange opplever faktisk å ikke få hjelp.
Medmennesker som stopper og viser at de bryr seg er fine.
Så nå banker sommeren på døren. Er du en person som lever med en funksjonsnedsettelse så skal du antakelig møte mange situasjoner på din ferd. Da er det opp til deg å velge hvordan du vil reagere: i skam eller i takknemlighet.
Jeg slår et slag for takknemligheten. Hjelpemidler er pakket i min feriebagasje. Jeg gleder meg til gode dager fylt av glede, latter, hvile og tid til meg når jeg trenger det.
Husk: Du bestemmer hva du vil ha.
Blir dagene litt krevende, så vit at du ikke er alene! Vi i LKB snakker gjerne med deg selv om det er sommer.
Sammen er vi sterke!
God sommer❤️
Varm klem Vibeke.